Statlig eierskap

Etter at Regjeringen har vedtatt at staten skal selge seg ut av en rekke bedrifter, deriblant Flytoget, har vi hatt en lang debatt om statlig eierskap. Senterpartiets Geir Pollestad lovet kamp for å beholde Flytoget, og Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre uttalte til dn.no 29.07.2014, etter at Regjeringens eierskapsmelding ble lagt frem; «Det ser ut som om regjeringen er mer drevet av ideologiske hensyn når de ønsker å kvitte seg med statlig eierskap, enn av forretningsmessige og strategiske motiver.»

Hva er egentlig statlig eierskap?
Alle som er eiere i et selskap er, normalt, medlem i generalforsamlingen, og det er denne som velger styret for selskapet. Ved statlig eierskap, er det staten direkte som eier alle eller majoriteten av aksjene i et selskap. Det vil da være næringsdepartementet og næringsministeren som representerer staten i generalforsamlingen. I Norge eier staten over 35 prosent av verdiene på Oslo Børs. Ingen andre land vi kan sammenligne oss med har en tilsvarende andel. Hvorfor er det da slik i Norge? Det er det faktisk ingen som vet. Det har bare utviklet seg slik, men uten at det finnes en gjennomtenkt begrunnelse. Resultatet er en pragmatisk holdning der det statlige eierskapet tas for gitt. Noe Gahr-Støre faktisk også sier selv til dn.no.

Men spørsmålet om hvorfor det er blitt slik er ikke uvesentlig. Enten staten kjøper seg direkte inn i selskaper eller selv etablerer selskaper gjøres dette med begrunnelser. I de tilfeller hvor staten etablerer selskaper av samfunnsmessige hensyn, hvor etableringen har f. eks. sikkerhetsmessig betydning, betydning for infrastruktur eller lignende, er dette i utgangspunktet uproblematisk. Men kommersielle selskaper som konkurrerer om kunder i et åpent marked, bør ha private eiere. Staten bør ikke komme i en posisjon hvor den gjennom sine selskaper konkurrer med selskaper eid av sine egne innbyggere. Det skaper uheldig dobbeltrolle. Det er derfor en god ordning at den som regulerer et marked ikke selv er aktør i markedet, men overlater det til private eiere, som har betydelig høyere motivasjon for å drive frem utvikling og verdiskapning enn det staten har. Nettopp fordi private eiere har egeninteresser i økt verdiskapning på en helt annen måte enn staten. Det er også åpenbart et problem dersom staten må trå til med etableringer i et marked fordi det ikke finnes privat initiativ. Privat eierskap har alltid vært en av nøkkelfaktorene og grunnpilarene for utviklingen av vår vestlige velstand. Kapitalismen og privat eierskap driver frem utvikling og verdiskaping.

Staten som aktiv eier
Mange vil hevde at det er umulig med staten som en aktiv eier, rett og slett fordi staten ofte vil måtte ta hensyn som ikke er forenelig med aktivt eierskap og forretningsmessig drift. Eksempel på slike hensyn kan være regionale hensyn med tanke på plassering av bedriften eller hensynet til ansatte og arbeidsmarkedet i et bestemt område. La oss si at en statlig eid bedrift går med store underskudd, og det er nødvendig å reorganisere bedriften, si opp flere ansatte og slanke driften. Staten står da i en skvis mellom det forretningsmessig riktige for bedriften, og det samfunnsmessige for lokalmiljøet som mister mange arbeidsplasser. Problemet er at slike hensyn og vurderinger også gir uheldige dobbeltroller som vanskeliggjør konkurranse og hindrer nyetableringer.

En innvendig fra de som støtter statlig eierskap er at utenlandske eiere kommer inn og overtar norske selskaper. Men er det problematisk med utenlandske kapital? Har det betydning for meg om det er kinesere som eier Flytoget når jeg skal til Gardermoen? Nei, selvfølgelig ikke. Utenlandsk kapital har alltid vært viktig for etablering og utvikling av norsk næringsliv, og her kan vi spesielt nevne oljenæringen. Hvem var det som fant olje på norsk sokkel? Det var ikke et norsk selskap. Utenlandske selskaper og utenlandsk kapital har vært svært viktig for utviklingen av norsk petroleumsvirksomhet.

Når det gjelder Flytoget er det likevel riktig å si at det på ett tidspunkt har vært riktig av staten å være eier i Flytoget AS; ved oppstart. Da ingen trodde på det. Da var det viktig at staten etablerte selskapet, med den begrunnelse at man mente at Flytoget hadde en samfunnsnyttig viktig oppgave, som del av vår infrastruktur. Uten staten som etablerer, hadde neppe Flytoget sett dagens lys. Nå derimot, er Flytoget en suksess. Da er det helt riktig av staten å selge seg ut. Private kapital kommer inn og overtar videre drift og utvikling.

Så kan man innvende at det må da være riktig av staten å eie et selskap som tjener penger. Det bidrar jo til statskassen? Men en slik begrunnelse blir feil. For det første er det ikke et argument at staten skal eie et selskap fordi det tjener penger, og på den måten bidrar i statskassen. Det må jo bety at staten burde eie alle bedrifter som tjener penger. For ikke å snakke om hva det betyr for eventuelle bedrifter som ikke tjener penger. Skal staten automatisk da kvitte seg med dem? Hva da om det finnes samfunnsmessige forhold som gjør det riktig av staten å være eier?

For det andre skal ikke staten tjene penger gjennom å være en aktiv eier i næringslivet, og dermed ha en rolle i de markedene den selv kontrollerer. Den skal tjene penger gjennom skatter og avgifter som kommer fra næringsvirksomhet. Akkurat som det er gjort i oljesektoren, hvor beskatningen har gitt Norge enorme inntekter. Her vil kanskje noen innvende at Oljefondet investerer for å tjene penger. Men det blir noe helt annet. Oljefondet er vår bankkonto. Den må plasseres et sted med tanke på langsiktig avkastning. Oljefondet vekter mulig avkastning mot mulig risiko for alle sine investeringer. Samfunnsmessige hensyn, utover etiske dilemmaer, som eventuelt måtte være viktigere enn positiv avkastning tas det ikke hensyn til. Oljefondet er i utgangspunktet ikke en aktiv eier i sine investeringer hvor de utgjør generalforsamlingen, slik næringsministeren er det i statlige selskaper, og følgelig står for valget av styret. Det blir derfor ikke sammenlignbart.

Det kan godt være at statlig eierskap gir oss en følelse av at selskapene er «våre». Men det blir bare føleri. Oljefondet eier bygg i Regent Street, men det betyr da ikke noe for hverken oss eller engelskmennene. Regent Street er da ikke «vår» mer enn den er engelsk. Det er nemlig ikke slik det fungerer.