Det kjønnsløse samfunnet

Stortinget behandler i disse dager forslag til ny lov om endring av juridisk kjønn. Kort fortalt skal man kunne skifte juridisk kjønn, altså hvilket kjønn man er registrert med i folkeregisteret og i passet, ved å levere en svarslipp til Skatteetaten. Loven innføres uten konsekvensutredning og så og si uten debatt. Men er det en uproblematisk lov?

Loven innføres under dekke av personer med kjønnsinkongruens. Kjønnsinkongruens er en lidelse hvor det er mangel på samsvar mellom det kjønn kjønnsorganene tilsier og ens egen oppfatning om hvilket kjønn man har. Denne gruppen er svært marginal. I en studie av Anders Skjellerudsveen Sondrup[1] ved UIO fra 2015 er tallet 0,08 promille for menn. For kvinner er det 0,03 promille.

Med en så marginal gruppe som alibi innføres altså en gjennomgripende endring. Vi snakker om at minoriteten tar majoriteten som gissel.[2]

Kjønn som sosial konstruksjon
Lov om endring av juridisk kjønn innfører et nytt skille hvor den skiller juridisk kjønn fra født kjønn. Man er altså ikke uten videre det kjønn man er født som. Dette vil åpenbart få store konsekvenser for hvordan vi oppfatter kjønn. For eksempel kan man ikke se på født kvinne, juridisk mann som annerledes enn født mann, juridisk mann. Da motsier loven seg selv. Den kan ikke både si at man er mann og at man ikke er mann. Dermed definerer myndighetene kjønn som en sosial konstruksjon basert på følelser hos den enkelte ved denne loven. Dette betyr for det første at de to ulike kjønn ikke har noen særegenheter eller egenskaper som er unike for hvert av kjønnene. Man kan altså ikke hevde at det finnes egenskaper som «kvinnelige» eller som er «mannlige». For det andre betyr det at kjønnsorganer og kjønn ikke har noen sammenheng.

Alle med fornuft vet at dette ikke er sant, men loven krever en slik underkastelse, fordi den kan ikke både si det ene og samtidig si det andre. Man kan ikke si at man både er kvinne og mann. Loven kan som sagt ikke motsi seg selv.

Reproduksjon
Reproduksjon løsrives fra ekteskap og det monogame forholdet mellom mann og kvinne. Reproduksjon krever kun sæd og egg, men har ingen sammenheng med kjønn, siden sæd kan komme fra kvinne (født mann), og egg kan komme fra mann (født kvinne). Det biologiske opphavet vil ikke lenger ha betydning utover at det er et faktum at man må komme fra et sted. Men utover å være en kjensgjerning at man har et opphav fra et egg og en sædcelle er forholdet mellom foreldre og kjønn fjernet. Mann vil kunne være mor og kvinne vil kunne være far. Foreldre er redusert til omsorgspersoner.

Konsekvensene av dette er av så enorme dimensjoenr at det ikke vil være mulig å komme inn på dette her og nå, men vi kan foruten å forvente store sosiale problemer knyttet til usikkerhet om hvor vi kommer fra, konkludere med at veien er vidåpen for eggdonasjon og surrogati.

Normkritikk
Et av kjennetegnene på vårt sekulære samfunn er angrep på normer. Normer antyder at noe er normalt. Men ved å definere noe som normalt definerer man også at noe er unormalt. Målet med normkritikken er selvfølgelig å bryte med definisjonen og forståelsen av at noe er unormalt. Virkelig problematisk blir dette når det normale også er det fornuftige. Hvilket det ofte er. Det er jo en grunn til at noe er normalt, og ofte er grunnen at det faktisk er fornuftig. Når man da bryter ned normalen bryter man også ned fornuften. Dette lovforslaget er et utmerket eksempel på det; det er ikke fornuftig å skille juridisk kjønn fra født kjønn.

Et samfunn som fjerner seg fra normalen og fornuften vil få problemer på svært mange områder. Så mange at vi ikke kan komme inn på det i denne omgang. Men konsekvensene vil bli voldsomme. Spesielt når det gjelder menneskesyn.

Menneskesyn
Lovforslaget står for et menneskesyn som bryter med det kristne synet hvor hvert enkelt menneske er skapt med en bestemt hensikt – av en skaper som er større enn mennesket selv, som har skapt hvert enkelt menneske i sitt bilde.

Loven bygger på et psykologisk naturalistisk menneskesyn hvor kulturelle normer oppleves som en begrensning for utfoldelse. Naturlige og fornuftige forskjeller skaper derfor negative opplevelser, og må fjernes.

Det er særlig viktig å vite at et naturalistisk menneskesyn vil ødelegge menneskeverdet slik vi kjenner det idag. Uten en kristen forstålse av mennesket som skapt av en skaper kan man ikke opprettholde et menneskeverd hvor mennesket er i en særstilling i skaperverket. Resultatet av et naturalistiske er at vi er avanserte dyr, og vi ser antydninger til dette allerede idag hvor posthumanisme og transhumanisme gjør sine inntog i samfunnsdebatten.

Oppsummering
Lovforslaget bryter ned en av de klareste normer vi som mennesker opprettholder om oss selv. Det er nemlig objektivt uten tvil hva vi er født som, og det er det første som konstateres når vi kommer til denne verden. Enten er vi kvinne eller så er vi mann. Dette er også fornuftig. Et samfunn som fjerner seg fra fornuften vil forvitre og ødelegges innenfra fordi det er fornuften som danner grunnlaget for rettstaten, moralen og menneskesynet.

Praktisk liv viser oss hvor absurd lovforslaget er.

Lovforslaget fremmes under dekket av de som lider av kjønnsinkongruens. De som lider av dette utgjør under 0,08 promille av befolkningen. Det er en uhyre marginal gruppe, noe som gjør at vi naturligvis forstår at det ikke er disse som er den egentlige grunnen til hvorfor loven kommer.

Det handler om definisjonen av mennesket.

[1] Sondrup, Anders Skjellerudsveen 2015, Har barnet rett til kjønn? https://www.duo.uio.no/handle/10852/45651

[2] Edsinger, Olof, När minoriteten tar majoriteten som gisslan.En rapport om den normkritiska pedagogiken – och det pris vi får betala för dess popularitet. Nätverket för samlevnad och sexualitet (NfS)