Det kjønnsløse samfunnet

Stortinget behandler i disse dager forslag til ny lov om endring av juridisk kjønn. Kort fortalt skal man kunne skifte juridisk kjønn, altså hvilket kjønn man er registrert med i folkeregisteret og i passet, ved å levere en svarslipp til Skatteetaten. Loven innføres uten konsekvensutredning og så og si uten debatt. Men er det en uproblematisk lov?

Loven innføres under dekke av personer med kjønnsinkongruens. Kjønnsinkongruens er en lidelse hvor det er mangel på samsvar mellom det kjønn kjønnsorganene tilsier og ens egen oppfatning om hvilket kjønn man har. Denne gruppen er svært marginal. I en studie av Anders Skjellerudsveen Sondrup[1] ved UIO fra 2015 er tallet 0,08 promille for menn. For kvinner er det 0,03 promille.

Med en så marginal gruppe som alibi innføres altså en gjennomgripende endring. Vi snakker om at minoriteten tar majoriteten som gissel.[2]

Kjønn som sosial konstruksjon
Lov om endring av juridisk kjønn innfører et nytt skille hvor den skiller juridisk kjønn fra født kjønn. Man er altså ikke uten videre det kjønn man er født som. Dette vil åpenbart få store konsekvenser for hvordan vi oppfatter kjønn. For eksempel kan man ikke se på født kvinne, juridisk mann som annerledes enn født mann, juridisk mann. Da motsier loven seg selv. Den kan ikke både si at man er mann og at man ikke er mann. Dermed definerer myndighetene kjønn som en sosial konstruksjon basert på følelser hos den enkelte ved denne loven. Dette betyr for det første at de to ulike kjønn ikke har noen særegenheter eller egenskaper som er unike for hvert av kjønnene. Man kan altså ikke hevde at det finnes egenskaper som «kvinnelige» eller som er «mannlige». For det andre betyr det at kjønnsorganer og kjønn ikke har noen sammenheng.

Alle med fornuft vet at dette ikke er sant, men loven krever en slik underkastelse, fordi den kan ikke både si det ene og samtidig si det andre. Man kan ikke si at man både er kvinne og mann. Loven kan som sagt ikke motsi seg selv.

Reproduksjon
Reproduksjon løsrives fra ekteskap og det monogame forholdet mellom mann og kvinne. Reproduksjon krever kun sæd og egg, men har ingen sammenheng med kjønn, siden sæd kan komme fra kvinne (født mann), og egg kan komme fra mann (født kvinne). Det biologiske opphavet vil ikke lenger ha betydning utover at det er et faktum at man må komme fra et sted. Men utover å være en kjensgjerning at man har et opphav fra et egg og en sædcelle er forholdet mellom foreldre og kjønn fjernet. Mann vil kunne være mor og kvinne vil kunne være far. Foreldre er redusert til omsorgspersoner.

Konsekvensene av dette er av så enorme dimensjoenr at det ikke vil være mulig å komme inn på dette her og nå, men vi kan foruten å forvente store sosiale problemer knyttet til usikkerhet om hvor vi kommer fra, konkludere med at veien er vidåpen for eggdonasjon og surrogati.

Normkritikk
Et av kjennetegnene på vårt sekulære samfunn er angrep på normer. Normer antyder at noe er normalt. Men ved å definere noe som normalt definerer man også at noe er unormalt. Målet med normkritikken er selvfølgelig å bryte med definisjonen og forståelsen av at noe er unormalt. Virkelig problematisk blir dette når det normale også er det fornuftige. Hvilket det ofte er. Det er jo en grunn til at noe er normalt, og ofte er grunnen at det faktisk er fornuftig. Når man da bryter ned normalen bryter man også ned fornuften. Dette lovforslaget er et utmerket eksempel på det; det er ikke fornuftig å skille juridisk kjønn fra født kjønn.

Et samfunn som fjerner seg fra normalen og fornuften vil få problemer på svært mange områder. Så mange at vi ikke kan komme inn på det i denne omgang. Men konsekvensene vil bli voldsomme. Spesielt når det gjelder menneskesyn.

Menneskesyn
Lovforslaget står for et menneskesyn som bryter med det kristne synet hvor hvert enkelt menneske er skapt med en bestemt hensikt – av en skaper som er større enn mennesket selv, som har skapt hvert enkelt menneske i sitt bilde.

Loven bygger på et psykologisk naturalistisk menneskesyn hvor kulturelle normer oppleves som en begrensning for utfoldelse. Naturlige og fornuftige forskjeller skaper derfor negative opplevelser, og må fjernes.

Det er særlig viktig å vite at et naturalistisk menneskesyn vil ødelegge menneskeverdet slik vi kjenner det idag. Uten en kristen forstålse av mennesket som skapt av en skaper kan man ikke opprettholde et menneskeverd hvor mennesket er i en særstilling i skaperverket. Resultatet av et naturalistiske er at vi er avanserte dyr, og vi ser antydninger til dette allerede idag hvor posthumanisme og transhumanisme gjør sine inntog i samfunnsdebatten.

Oppsummering
Lovforslaget bryter ned en av de klareste normer vi som mennesker opprettholder om oss selv. Det er nemlig objektivt uten tvil hva vi er født som, og det er det første som konstateres når vi kommer til denne verden. Enten er vi kvinne eller så er vi mann. Dette er også fornuftig. Et samfunn som fjerner seg fra fornuften vil forvitre og ødelegges innenfra fordi det er fornuften som danner grunnlaget for rettstaten, moralen og menneskesynet.

Praktisk liv viser oss hvor absurd lovforslaget er.

Lovforslaget fremmes under dekket av de som lider av kjønnsinkongruens. De som lider av dette utgjør under 0,08 promille av befolkningen. Det er en uhyre marginal gruppe, noe som gjør at vi naturligvis forstår at det ikke er disse som er den egentlige grunnen til hvorfor loven kommer.

Det handler om definisjonen av mennesket.

[1] Sondrup, Anders Skjellerudsveen 2015, Har barnet rett til kjønn? https://www.duo.uio.no/handle/10852/45651

[2] Edsinger, Olof, När minoriteten tar majoriteten som gisslan.En rapport om den normkritiska pedagogiken – och det pris vi får betala för dess popularitet. Nätverket för samlevnad och sexualitet (NfS)

Gjør døren høy, gjør porten vid

Generalsekretær i Kirkerådet, Ole Inge Bekkelund, forteller 9. mai til NRK at det er et sterkt engasjement for at Den norske kirke skal være en åpen kirke, hvor det er rom for alle. Et argument som har blitt brukt for å begrunne vedtaket om at homofile skal få inngå ekteskap i kirken på lik linje med det klassiske ekteskapet mellom mann og kvinne.

Kirken verden over har gjennom alle tider arbeidet for å vise at den er åpen for alle. Både for jøde og greker som Paulus sier det, og som Mesteren selv sier i misjonsbefalingen hvor han ber oss om å gå ut til alle folkeslag. Det er altså ingen som ikke får komme inn i Guds kirke. Så hvorfor bruker en da dette som et argument til fordel for homofiles rett til å gifte seg?

I Matteus kapittel 16 leser vi om Jesus som spør sine disipler et avgjørende spørsmål om hvem han er; «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.»  Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.»

Guds kirke skal altså bygges på bekjennelsen av at Jesus Kristus er den levende Guds sønn. Dette er klippen hele reisverket hviler på. Så hvem er han, denne Guds sønn? Han er sann Gud og sant menneske. Ved å la seg føde inn i sitt eget skaperverk kunne han ta på seg og sone for all verdens synd fordi han selv var uten feil.  Og når synden er oppgjort kan Faderen tilgi oss.

Når vi går inn i kirken gjør vi ikke det for å få bekreftet at vårt liv er i overenstemmelse med guds bud. Nei det er faktisk tvert om. Vi gjør det fordi Guds bud treffer oss, dømmer våre tanker, ord og handlinger, og vi har behov for å få del i tilgivelsen. Salmene, prekenen og hele liturgien bygger opp under dette som vi så tydelig ser og får del i ved nattverden; Vi bøyer hodet og kneler fremfor Gud med våre liv, fulle av feil og synder, og gjennom nattverdmåltidet og bekjennelsen får vi del i frelsen og vi kan løfte hodet på vei ut – vi er tilgitt. Vi er fri. Og vi går ut i verden og tilgir våre skyldnere slik Gud har tilgitt oss. Slik har kristendommen en påvirkning på verden som holder samfunnet vårt sammen. Vi blir slik som den gud vi tror på, en gud som tilgir. Kirken er derfor både salt i våre liv og avgjørende for at våre samfunn skal fungere. Denne dobbelheten burde flere få øynene opp for. Også kirken selv.

På denne måten har kirken verden over arbeidet gjennom alle tider. Den har forkynt et budskap som avslører våre liv, og blottlegger våre feil. Den Hellige Ånd avslører alt og viser oss vår tilstand overfor den hellige Gud. Og som G. K. Chesterton sier «Kirken berettiges ikke av at dens medlemmer ikke synder, men av at de gjør det!» Kirken har altså ikke noen misjon om den ikke skal avsløre synd. For kirken har nemlig et budskap om nåde. Og hvor det ikke er synd er det heller ikke behov for nåde.

Når mennesker som lever i homofilt samliv ikke har funnet seg til rette i kirken har ikke dette å gjøre med at de ikke kan få komme inn. Døren er åpen, også for dem. Men for Åpen Folkekirke var ikke dette nok. De ville at døren skulle gjøres høyere og porten videre slik at de kom inn i kirken uten å måtte bøye seg for Gud, og på den måten få bekreftet at alt står bra til. Men dette er stikk i strid med kirkens grunnlag og bekjennelse. Kirken kan aldri bøye seg for menigheten. Det er menigheten som må bøye seg for kirken. En kirke som bøyer seg for menigheten bygger på en Gud som bøyer seg, som forandrer seg. Den forkynner at det er opp til hver enkelt å vurdere sitt forhold til sin gud. Og når budskapet er slik er det ingen som har behov for tilgivelsen og Jesus Kristus. Og en kirke som ikke har behov for fundamentet, den levende Guds sønn, vil falle sammen, slik alle bygg faller når grunnmuren rives. En kirke uten Jesus Kristus som fundament er derfor ikke noen kirke.

Salmedikteren tenkte ikke på menigheten når han skrev første linjen; «Gjør døren høy, gjør porten vid». Han mente Jesus Kristus selv; «Den ærens konge kommer hit!» Verden over har kirken alltid forkynt et nådens år, til frihet for den som rammes av Guds bud. Hva den vil forkynne nå vites ikke.

«Han roper ut et nådens år,
vår nød ved ham en ende får,
derfor av lengselsfulles tall
en gledesang ham møte skal.»

Liberal slagside

«Vi må våge å tenke det verste om folk.»

Disse ordene kom fra talerstolen under KrFs Landskonferansen på Gardermoen i februar 2016. Kjell Ingolf Ropstad holdt et foredrag om barnevern. Ordene er selvsagt tatt ut av sin kontekst, som forøvrig handlet om vold i nære relasjoner.

Spørsmålet er imidlertid hvordan en slik påstand kan komme fra en politisk talerstol, fra en av våre valgte politikere, uten at det blir debatt. Det er et eksempel på at det mangler noe sentralt i samfunnet vårt når lederne oppriktig mener at vi må tenke det verste om folk. Det mangler tillit mellom borgere og myndigheter.

Det konservative
Verdi-konservativ idéologi og tenkesett ønsker å bevare og bygge på tradisjoner og nedarvede verdier. Det verdi-konservative søker stabilitet i samfunnet og legger vekt på kristne og nasjonale grunnverdier. Dette gir et samfunn som er preget av en bindende kontrakt mellom borgere og myndigheter. En kontrakt som ikke er skriftlig. Den eksisterer i et tillitsforhold, hvor man er enig om normer og grenser, og hvor kirken fungerer som moralsk kompass. Noe som også gir en annen effekt. Nemlig at behovet for kontroll er lavt.

Motsatt øker behovet for kontroll og overvåking med en sekulær-liberal ideologi, fordi det sekulær-liberale alltid vil utfordre og tøye normer og grenser. Der det verdi-konservative ønsker å opprettholde respekten for tradisjonene og de klassiske tenkemåtene, ønsker det sekulær-liberale i størst mulig grad å rive ned normene. Konservative utfordrer ikke gjeldende normer, men kjemper for individets frihet innenfor fellesskapet, og ser på dette som et gode. Men denne friheten forutsetter ansvarsfølelse og selvdisiplin hos den enkelte, slik at normer opprettholdes.

En verdi-konservativ politisk plattform er tydelig i amerikansk politikk. I USA står republikanerne for det stabile og tradisjonelle grunnsynet bygget på kristne grunnverdier. Men i det politiske Norge har vi en høyreside som på de aller fleste områder er like liberal som venstresiden. Hverken Høyre eller Fremskrittspartiet kjemper for det konservative, noe vi ser spesielt i ideologiske saker som abort, ekteskapet og debatten om skifte av kjønn. At en ren blå regjering legger frem forslag om endring av juridisk kjønn viser klart hvor langt norsk høyreside står fra klassisk konservativ tenkning, og hvor liberale hele det norske Storting er. For i saker som abort, ekteskap og det kjønnsløse samfunnet finnes det ikke noe politisk parti som kjemper for det verdi-konservative og kristne synet. Det eneste partiet som har dette i sitt program er Kristelig Folkeparti, men det er tale om, også i KrF, å legge kampen for det klassiske ekteskapet død.

Parallelt med denne utviklingen, svekkes troen på og respekten for det konservative, og dermed svekkes også kontrakten mellom borgere og myndighetene. Når normene brytes ned smuldres ansvaret for medmennesker og fellesskapet opp. Og dermed øker behovet for kontroll med hvert enkelt menneske. Der felleskap før ble opprettholdt av et omforent normsett, må staten nå i stadig større grad kontrollere hver enkelt av oss. Dette ser vi for eksempel i det norske barnevernet. En etat som har makt til å gripe direkte inn i barns og familiers liv uten lov og dom. Dette skjer fordi ansvarsfølelsen hos foreldre gradvis er bygget ned i takt med dekonstruksjonen av kjernefamilien. Familiens ansvar og plikter for hverandre og for barna er erstattet med statlig ansvar og enkeltpersoners rettigheter. Man har bevisst endret ekteskapet og gjort det til en rettighet å få barn. Individets frihet har gått foran hensynet til barna og fellesskapet. Dermed har staten i større og større grad tatt på seg ansvaret for oppdragelsen av barna i samfunnet. Men skal staten ta ansvaret må den ha kontroll med barna, og det får den ved å institusjonalisere barna helt fra de er små. Erna Solberg viser oss hvor viktig det er for myndighetene å ha barna i barnehagen når hun foreslår at staten skal banke på dørene til alle foreldre som velger annerledes.

I utgangspunktet skulle man tro at både Høyre og Frp ville gå motsatt vei, at de ville kjempe for foreldrene og familienes rett til å ta seg av barna. I det minste at de målbar skepsis til en stat med stadig større makt. Men i stedet har vi en blå regjering som ønsker mer institusjonalisering av barns oppvekst, og økt makt til barnevernet. Alternativet, det konservative og klassiske familieidealet er for lengst lagt bort.

Utfordringen i Norge er at vi ikke har noen politisk motvekt til det liberale. En høyreside som burde spilt en rolle i kampen for konservative verdier der individets ansvar for eget liv er sentralt, har blitt en høyreside like liberal som venstresiden, den bryter ned normer og tradisjoner og fremmer en politikk hvor hver enkelt har rettigheter i stedet for plikter. Og i takt med at normene, tradisjonene og klassiske verdier brytes ned, øker behovet for statlig kontroll og overvåking, som igjen resulterer i en stadig større og mektigere stat. En stat som tenker det verste om folk.

Når Ropstad maner oss til å tenke det verste om folk reagerer vi ikke, fordi vi tror på at de som opptrer på vegne av staten er grunnleggende gode. Staten vil jo bare alles beste, også barnas. Men spørsmålet er om det virkelig er slik. Og om det ikke er slik, hva gjør vi da?

En revolusjon

I juni 2008 fikk Norge den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven. En lov som gav par av samme kjønn rett til å inngå ekteskap på lik linje med det tradisjonelle ekteskapet mellom mann og kvinne. Sammen med loven ble tre andre lover endret; barneloven, adopsjonsloven og bioteknologiloven.

Loven ble vedtatt så og si uten debatt. Men den oppsto ikke i et vakuum. Lovendringen var en viktig del i det normløse prosjektet til den liberale og sekulære venstresiden, anført av homolobbyen og skeiv teori (Pride). Normer indikerer at noe er normalt. Og når noe er normalt er også noe unormalt. Det kan ikke denne bevegelsen leve med, fordi definisjonen av det unormale oppfattes som en krenkelse.

Den nye ekteskapsloven var et av de viktigste milepælene i dette normløse prosjektet. For med den kom samfunnets bekreftelse på at det homofile samlivet er like normalt som det tradisjonelle mellom mann og kvinne. Ekteskaps normen var brutt ned. Svært få så da hva dette innebar. Men med nye lovforslag og debatten rundt familie og barn som vi har vært vitne til den senere tid kan vi få et overblikk over hvilken revolusjon samfunnet vårt er i ferd med å gå gjennom.

25. juni 2015 sendte Helse- og omsorgsdepartementet forslag til ny lov om endring av juridisk kjønn ut på høring. Dette forslaget til ny lov er et direkte resultat av vår nye ekteskapslov. Ekteskapsloven slår nemlig fast at normen om ekteskapet mellom mann og kvinne ikke er bedre enn ekteskapet mellom to av samme kjønn. De er sidestilt. I ny ekteskapslov dukker det også opp et nytt begrep; medmor. Medmor skal ha samme relasjon til barn som far har. Medmor kan med andre ord bytte plass med far. På denne måten har staten konstatert at det ikke er forskjell på kvinne og mann i rollen som forelder. En kvinne, medmor, kan være forelder på linje med en far, og det er ikke noe far kan som en medmor ikke kan. Dette får konsekvenser for hvordan vi definerer kjønn. For om det ikke er forskjell på kjønn i ekteskapet, kan det heller ikke være det ellers. Dermed har man fått beredt grunnen for å si at kjønn ikke henger sammen med om du er født som mann eller kvinne. Kjønn er utelukkende et resultat av hva du selv føler du er. Juridisk kjønn skilles fra biologisk kjønn.

For venstresiden, homolobbyen og skeiv teori er derimot ikke dette nok. Fremdeles, selv etter den nye ekteskapsloven, er det slik at man defineres ut fra hva man er født til å være. Og om vedkommende ønsker å skifte kjønn, må dette skje ved at man foretar en kjønnsskifteoperasjon. Det nye lovforslaget fra Helse og omsorgsdepartementet vil endre dette. Etter at den er vedtatt vil man kunne endre kjønn ut fra hva man selv føler man er. Og det hele gjøres ved å levere inn en svarslipp til Skatteetaten.

Samfunnet har med dette skilt juridisk kjønn fra hva man er født som. Alle med en viss fornuft vil vite at et slikt skille er umulig. Så for at dette skal kunne selges og aksepteres må det inn i en kontekst hvor det er moralsk riktig. I denne saken gjøres det under dekke av personer med kjønnsinkongruens. Kjønnsinkongruens er en lidelse hvor det er mangel på samsvar mellom det kjønn kjønnsorganene tilsier og ens egen oppfatning om hvilket kjønn man har. Ved å definere denne gruppen som et offer, kan man foreslå en løsning på deres lidelse. På den måten opptrer man i godheten og nestekjærlighetens navn. Noe som gjør uangripelig og unntatt kritikk. Men denne gruppen er svært marginal. I en studie av Anders Skjellerudsveen Sondrup[1] ved UIO fra 2015 er tallet 0,08 promille for menn. For kvinner er det 0,03 promille. Men selv om gruppen er så marginal, brukes den som moralsk alibi. Deres lidelse brukes for å bryte ned normen om at kjønn er naturgitt og biologisk bestemt.

Det neste som kommer er forslaget fra Arbeiderpartiet om at barn kan ha flere foreldre enn to. Igjen er det ekteskapsloven av 2008 som har beredt grunnen. For med den dekonstruerte man idéen om at det biologiske opphavet har betydning. Medmor er som sagt like god som en far. Det biologiske bånd mellom mor og far har ikke lenger noen betydning i det norske lovverket. Staten ser ikke på dette som noe annet enn en kjennsgjerning. Men den er uten betydning. Et faktum som ble konstatert allerede da enslige fikk rett til å adoptere barn. I det øyblikket var det klart at barn ikke lenger har behov for to foreldre. Når staten sier at én forelder er godt nok, kan den ikke si at to foreldre er bedre. To foreldre er heller ikke bedre enn tre. Og dermed var normen om kjernefamilien med mor, far og barn oppløst. Idéen om at både mor og far har egenskaper som hver for seg er viktige for barna er ikke lenger gyldig. Og konsekvensene har vist seg å være enorme. Faktisk av en slik dimensjon at vi snakker om en revolusjon.

En revolusjon som ikke er over.

[1] Sondrup, Anders Skjellerudsveen 2015, Har barnet rett til kjønn? https://www.duo.uio.no/handle/10852/45651

Palestinsk stat, et reelt ønske fra palestinerne?

En palestinsk stat virker å være vanskelig å realisere. Det siste tiåret har verken ført til fremskritt for å realisere en palestinsk stat, eller noe større ønske om fred mellom partene. I tillegg til at partene har glidd lenger fra hverandre er det også tvil om hvem som er de egentlige partene på palestinsk side. De palestinske selvstyremyndighetene og Mahmoud Abbas har liten eller ingen kontroll på verken Hamas eller andre grupperinger blant palestinerne. For Israel blir det vanskelig å føre forhandlinger med en part som er så lite samlet.

Her hjemme viser de aller fleste politikere og rikssynsere til okkupasjonen av Vestbredden som årsaken og kjernen i konflikten. Men det blir for enkelt. Det tjener ikke Israel, og langt mindre palestinerne å forenkle bildet av konflikten på denne måten.

For det første stemmer ikke dette med historien. Om okkupasjonen er årsaken til konflikten betyr det at konflikten startet i 1967 etter at Israel tok kontroll over Vestbredden og Gaza som følge av at de vant seksdagarskrigen mot araberstatene rundt. Men konflikten startet lenge før dette. Den kan spores helt tilbake til 1920 tallet, og ble for alvor en del av Midtøsten da FN lanserte sin delingsplan i 1947. I tillegg vil en forklaring på konflikten ut fra okkupasjonen stille nye spørsmål; For det må nødvendigvis bety at araberne på Vestbredden og Gazastripen var i konflikt med Egypt og Jordan fra 1948 og frem til 1967. Da var det henholdsvis Egypt og Jordan som okkuperte Gazastripen og Vestbredden. Men på denne tiden var det ikke konflikt mellom Egypt, Jordan og befolkningen i de okkuperte områdene. Tvert imot var det også i denne perioden konflikt mellom Israel og araberne. Det er altså helt tydelig at det ligger mye mer i denne konflikten enn Israels kontroll av de gamle jødiske kjerneområdene Judea og Samaria.

For det andre vedtok FN resolusjon 242 i 1967. Denne resolusjonen definerer hva som skal skje med okkuperte områder etter krigen i 1967. Den sier klart at Israel skal trekke seg tilbake fra okkuperte områder. Og her stanser som regel de fleste når de skal sitere resolusjonen. Men den sier også at Israel skal trekke seg tilbake etter at en fredsavtale foreligger. Fred først, deretter tilbaketrekning. Israel ville egentlig ikke dette i 1967. De ønsket å trekke seg ut av okkuperte områder med en gang, og forhandle om fred etterpå. I forhandlingene om resolusjonen var det også flere stater som ville at Israel skulle trekke seg tilbake umiddelbart. Men dette ble nedstemt. Det er derfor helt i tråd med resolusjonen at Israel administrerer områdene før en fredsavtale er på plass. Når man da sier at Israel må trekke seg tilbake for å skape fred, snur man resolusjonen på hodet. Den sier nemlig fred først. Deretter tilbaketrekning.

For det tredje har Israel allerede trukket seg ut fra noen okkuperte områder fra 1967. I 1979 trakk Israel seg ut av Sinaihalvøya etter at de undertegnet en fredsavtale med Egypt. I 2005 trakk Israel seg helt ut fra Gazastripen. Etter dette har Gaza vært jøderent. I forbindelse med tilbaketrekningen fra Gaza ønsket Ariel Sharon at grensen mellom Israel og Gazastripen skulle defineres som en internasjonal anerkjent grense. Det fikk han ikke til. FN og USA sa nei. For Ariel Sharon var dette viktig av flere grunner. Mest fordi det ville gi Israel internasjonale rettigheter i konflikten, og Palestinske selvstyremyndigheter ansvar. Dersom dette ble en internasjonal grense ville FN pakten gjelde mellom Israel og Palestina. FN pakten gjelder bare mellom stater, men så lenge Palestina ikke er en stat vil ikke FN pakten kunne anvendes i konflikten. For Israel er dette et problem fordi artikkel 51 i FN pakten ikke gir Israel rett til å gå inn i Gaza for å forsvare seg mot rakettangrep.

Hever vi oss litt over dette scenarioet ser vi et bilde av situasjonen som ikke har vært problematisert verken av media eller politikere her hjemme. Det er ikke uten videre en fordel for palestinerne at det etableres en stat med internasjonale grenser. Det gir nemlig palestinske selvstyremyndigheter et betydelig ansvar som det er reell tvil om de er i stand til å håndtere. Ethvert angrep på Israel fra en annen stat, her Palestina, vil ifølge FN paktens artikkel 51 utløse rett til selvforsvar. I en slik situasjon vil man ikke kunne fordømme Israel. De har samme rett til selvforsvar som alle andre stater i verden har. Men for palestinske selvstyremyndigheter er dette en enorm utfordring da ethvert angrep fra Hamas eller terrorceller vil kunne utløse forsvarsangrep fra Israel hvor Israel har folkeretten i ryggen.

I tillegg er det enkelt å forstå Israels protest mot at Palestina anerkjennes som stat av FN og andre stater, før Palestina faktisk eksisterer på kartet. For med dette får Palestina rettigheter innenfor FN systemet, men uten anerkjente grenser. De får altså rettigheter uten plikter. På bakken har de i realiteten ikke noe ansvar for egen befolkning slik alle andre stater har. For Israel er dette et stort problem. Palestina eksisterer ikke på kartet, og Israel har dermed ingen selvforsvarsrett mot en part som likevel er anerkjent av FN.

Med dette bildet av situasjonen bør politikere skifte fokus. Presset må skifte side og økes mot palestinske selvstyremyndigheter. De har både et ansvar for å komme til forhandlingsbordet, og et ansvar for å få etablert staten på kartet med internasjonalt anerkjente grenser mot sine naboland. Det er faktisk et spørsmål om de i realiteten ønsker det.

Mennesket i en sekulær verden

Løven Cecil fra Zimbabwe har engasjert en hel verden. Den ble drept av en jeger som hadde fått oppdraget fra en tannlege i USA.

Ukeslutt på NRK P1 debatterte lørdag 1. august saken om løven i lys av verdens humanitære kriser. Zoolog Petter Bøckman, redaktør Gunnar Stavrum og Dina Hovland fra Leger uten Grenser forsøkte å komme frem til hvorfor løven Cecil fra Zimbabwe har vakt mer engasjement enn verdens kriser hvor barn og mennesker dør av sykdom og sult.

Det er ikke et enkelt spørsmål. Svaret man kom frem til i Ukeslutt på lørdag var at løven er én skjebne. Derfor klare vi å engasjere oss og føle empati med denne ene. Verdens humanitære kriser er statistikk og tall. Vi klarer rett og slett ikke å sette oss inn i hvordan den enkelte har det når vi hører om hundretusenvis som lider.

De har et poeng. Men likevel er det noe som skurrer; det handler jo om et dyr! Hvordan i all verden kan skjebnen til et dyr få større oppmerksomhet enn mennesker som lider? Jeg tror vi må gå dypere enn det Ukeslutt gjorde på lørdag for å forstå dette.

For tusen år siden kristnet Olav den Hellige Norges land. En av de virkelig store konsekvensene for samfunnet vårt som følge av dette var synet på mennesket. Hvert individ fikk egenverdi og en unik posisjon i skaperverket. Kristendommen sier nemlig at hvert enkelt menneske er skapt i Guds bilde. Den treenige Gud har skapt hver enkelt av oss med den bestemte mening at han ønsker en relasjon til oss. Vårt opphav har følgelig en mening. På den måten blir skapelsen en del av nøkkelen til å forstå menneskeverdet. Vi skapes med en mening hvor Guds høyeste ønske er at vi skal elske han. For å få dette til skapes vi med en fri vilje. Noe som også gir oss muligheten til å velge Gud bort. Kjærligheten er nettopp slik; man må få den andre til å elske en. Man må ofre av seg selv til fordel for den man elsker. Men man har aldri noen garanti for ikke å bli valgt bort. Det har ikke Gud heller. Han har gitt fra seg denne allmakten for å kunne oppleve å bli elsket. Av oss. I denne store planen må Gud inkarneres, og bli menneske. Han trer altså inn i verden for å ofre seg selv for en fallen menneskeslekt. Slik viser han oss at kjærlighet først og fremst er offer, ved at han ofret seg selv for oss. Men han viser oss også hvor uendelig verdifulle vi er som hans skapninger.

Skapelsen og inkarnasjonen blir dermed nøkkelen til å forstå menneskeverdet. Derfor var innføringen av kristendommen i Europa så viktig. Den gav mennesket verdi, og var ene og alene den viktigste faktoren for at den vestlige sivilisasjon har utviklet seg til det den er i dag.

Hva skjer så når samfunn i den vestlige verden sekulariseres og den kristne grunntanken ryddes av veien? Hva skjer når kristendommen erstattes av et ateistisk livssyn hvor man forstår verdens opphav ut fra tanken om evolusjon og tilfeldigheter? I en slik forståelse av vårt opphav vil menneskeverdet gradvis trues og forvitre.

I et samfunn hvor man forstår opphavet til verden, mennesker og dyr som rene tilfeldigheter vil man aldri kunne opprettholde tanken om at mennesket har en unik posisjon. Det sier seg nesten selv. For når mitt liv er et resultat av rene tilfeldigheter, kan ikke mitt liv ha noen større mening enn hva jeg selv gjør det til. Utover dette har ikke livet mitt noen større mening enn livet til en katt. Både jeg og katten eksisterer, og det er det hele. Stefan Gustavsson har sagt det slik i sin bok «Kristen med god grunn»[1]; «En elv kan ikke stige høyere enn sin egen kilde.» Et menneskeliv som er en ren tilfeldighet kan dermed ikke bli til noe større enn en ren tilfeldighet. Det kan ikke bli til noe mer enn grunnen til sitt eget opphav.

Vi ser dette også i forstålsen av kjærligheten. I kristendommen valgte Jesus Kristus selv å dø for å redde oss. Det var Han eller oss. Han valgte oss og ofret seg selv. Slik defineres kjærligheten – som offer. Elsker jeg min neste ofrer jeg meg selv til fordel for denne. Det beste eksempelet ser vi i forholdet til våre ektefeller og barn. Spør en far om hva han gjør om det står om livet til han eller barnet. Svaret er enkelt – la barnet leve og la meg dø. I evolusjonen er det teoretisk ikke plass til kjærligheten. Der gjelder den sterkestes rett. Egen nytelse og egne behov trumfer derfor det å ofre seg for sin neste. Kjærligheten vil bare bli en hemsko.

Den kristne måten å tenke om vår eksistens og mening er sterkt undervurdert. Den gjør oss til en del av noe større enn oss selv. Motsatt blir vi vår egen mening. Vår eksistens er dermed på bekostning av andres, ikke til fellesskap og relasjoner. Noen vil helt sikkert innvende at relasjon oppstår like mye i et sekulært samfunn. Vi lever jo sammen. Problemet er at overbygningen mangler. En forståelse av mennesket som en ren tilfeldighet vil gjøre noe med forståelsen av oss selv. Det er uunngåelig.

Et sekulært og gudeløst samfunn vil true menneskeverdet slik vi forstår det i dag. I et slikt samfunn er vi ikke noe mer enn andre skapninger. Resultatet blir at vi eksisterer på bekostning av resten av skaperverket. På bekostning av planter og dyr. På bekostning av løven Cecil. Men det er ikke det alvorligste. Virkelig alvorlig vil det bli når lover og menneskerettigheter endres på bekostning av mennesket. Og det kommer. For i en sekulær verden blir vi gradvis ubetydelige og uten en større mening enn å bestå.

[1] Gustavsson Stefan; Kristen med god grunn: om sannhet i en tid fylt av tvil. Luther Forlag 1999

Bygg ned velferdsstaten

Gjennom våre velferdsordninger har vi her i Norge svært gode rettigheter og et omfattende sikkerhetsnett. Det føles trygt. Er det likevel mulig å snakke om at det finnes en grense for når sikkerhetsnettet er for stort og for omfattende?

I denne omgang tenker jeg ikke på at velferdsordningene blir for kostbare og ikke er bærekraftige. Det spørsmålet er stort nok, og er i seg selv et godt nok argument for hvorfor velferdsordningene burde vært bygget ned. Men det er ikke temaet her.

I denne omgang tenker jeg på sikkerhetsnettet som en bremse for utvikling og nyskaping.

Vi har lenge hørt at vi må finne noe nytt å leve av når oljealderen er slutt. Og selv om vi alltid har visst at oljen ikke vil vare for alltid, har vi nok følt at vi har god tid på å klekke ut hva vi skal produsere. Men nå kan det begynne å haste likevel. Oljen har ikke tatt slutt, men næringen sliter med dårlig oljepris. Dermed stopper investeringene.

Spørsmålet blir da; vil gründere komme opp med noe nytt og levedyktig som vi som samfunn kan leve av i fremtiden? Det vil de helt sikkert, dersom mulighetene er der, og staten legger til rette for nyskaping vil nok mange si. Men hva om vi snur på fjøla, og sier det slik; dersom det ikke finnes noe å leve av, vil det ikke da dukke opp noen som starter med noe nytt? Det heter jo at nød lærer naken kvinne å spinne. Spørsmålet for oss blir vel mer i retning av om velstand lærer påkledd kvinne å spinne?

Det kan nemlig tenkes at om sikkerhetsnettet blir for stort vil det kunne virke kontraproduktivt. La meg gi et eksempel; la oss si at jeg står uten jobb. Jeg står foran to valg for hva jeg vil gjøre videre. Det ene er å gå til NAV og be staten ta seg av meg. Jeg får en eller annen form for trygd, og hjelp til å komme tilbake til arbeidslivet. Det andre alternativet er å satse sparepengene mine på å skape min egen arbeidsplass. Hva gjør jeg?

Hvordan du eller jeg ville valgt i en slik situasjon vil være forskjellig ut fra mange hensyn, men det er noen mekanismer som vil virke likt på både deg og meg – med ulik styrke. Vi vil begge vurdere risiko opp mot gevinst når vi skal velge. Om jeg fryser er jeg villig til å satse ganske mye for å lære å spinne. Rett og slett fordi gevinsten er å bli varm. Men er jeg varm, er jeg ikke interessert i å risikere så veldig mye. Jeg er jo allerede varm.

Hva vi skal leve av når oljealderen er slutt er en stor utfordring. Staten har et viktig ansvar for å stimulere og legge til rette for nye næringer. Men staten kan ikke skape arbeidsplasser. De må vi skape selv. Selvsagt kan staten sprøyte penger inn i økonomien ved å øke offentlige investeringer og på den måten skape etterspørsel og økt aktivitet. Men en slik aktiv finanspolitikk virker kun på kort sikt, og bør benyttes bare når det ikke er andre muligheter. Det er derfor helt rett av dagens regjering å vente med tiltak, selv om mange nå roper på staten. Fordi det på lang sikt er privat næringsliv som har ansvaret for å skape virksomhet. I boken «How the west won – the neglected story of the triumph of modernity» (2014), sier Rodney Stark at det var det private næringsliv som skapte den velstand Europa, USA og vesten i dag nyter godt av. Det skjedde gjennom muligheten til å skape gevinst ved å ta risiko. Kapitalismen og det frie markedet var avgjørende for å få dette til.

Et omfattende sikkerhetsnett, velferdsordninger og trygdesystemer vil kunne arbeide mot entreprenørskap og gründervirksomhet. Økt gevinst er for marginal, og kun de som virkelig vil realisere noe eller de som er virkelig idealister våger å satse. Vi kan derfor ikke forvente høyt entreprenørskap i en befolkning som ikke har behov for økt velferd. Da Hans Nielsen Hauge startet sine gründerbedrifter rundt omkring i landet var det mange ulike forhold som gjorde at han lykkes. Men det viktigste var kanskje at hos en befolkning som ikke hadde noen ting var det enkelt å finne risikovilje. I et samfunn med et vanntett sikkerhetsnett er det få eller ingen som vil risikere noe.

Kan svaret da være å bygge ned velferdsordningene, slik at ansvaret for vår velferd flyttes fra staten tilbake til oss selv?

Dødsengelen som den barmhjertige samaritan

Debatten om aktiv dødshjelp, eutanasi, er igjen aktuell. Denne gangen er det NRK som setter standarden med dokumentarfilmen «Den siste reisen» og debatten i Aktuelt på NRK 4. mars. Og med innledningen til Ole Torp skjønner vi hvor det bærer. Han spør; «Hvorfor kan ikke uhelbredelig syke som ønsker å dø, få lov til å avslutte livet?». Dødsengelen er plutselig blitt den barmhjertige samaritan. Og hvem er så ubarmhjertig at man stanser den barmhjertige samaritan?

Det er bare snakk om tid før eutanasi blir lovlig i Norge. For det finnes ingen som klarer å argumentere for hvorfor vi ikke skal drepe i barmhjertighet. Heller ikke Olaug Bollestad. Men hvorfor ikke?

Om du legger merke til hvordan debatten føres, snakkes det nå om uverdig og verdig død. Og her menes den subjektive følelsen av verdighet. Man må sørge for at mennesker kan få en verdig død. Det skylder vi dem nærmest. Men hva er en uverdig død? Jo, det henger sammen med lidelse. Smerte og lidelse er uverdig. Som Kari Kjønaas Kjos (Leder for Helse og Omsorgskomitéen, FrP) sier i Aktuelt; «Det er ikke alle gitt å få dø på en god og verdig måte, uten smerter. Og det må vi forholde oss til at vi ikke klarer å gi dette til alle.» Og med en slik definisjon kan Bollestad snakke om verdighet ved å leve så mye hun vil, men glemmer at følelsen av verdighet er høyst subjektiv. Det nytter ikke hva Bollestad sier, når min følelse av livet mitt er at det er uverdig.

La meg presisere; lidelse er ikke det samme som smerte. Lidelse er å lide, enten det gjelder fysiske smerter, psykiske plager, lengsel eller savn. Å lide er å ikke ha det greit. Så er det grader også her. Men her er vi ved kjernen av dagens debatt, for i det øyeblikk vi gjør aktiv dødshjelp om til et spørsmål om lindring av lidelse eller ikke, har vi ikke noe annet valg enn døden når lidelsen ikke er mulig å lindre. For lar den seg ikke lindre er vi ikke lenger i stand til å takle den. For det selvrealiserende mennesket er lidelse utenkelig. Lidelsen er blitt uverdig.

Og herfra er det debatten føres. Ser du etter vil du finne at herfra føres alle debatter. Enten det gjelder abort, surrogati, homofilt ekteskap eller dødshjelp. Det handler alltid om å gjøre livet verdig, og å rydde av veien de som nekter en et verdig liv. Eller for å si det på en annen måte; rydde av veien de ubarmhjertige.

Men lidelse er ikke uverdig. Det er faktisk en del av livet. Og det har det vært gjennom alle generasjoner. Det er menneskets lodd å lide. Og midt i dette finnes det noe stort. For ser vi på ordet lidelse finnes det her et begrep som er svært nært beslektet; medlidenhet. Med lide. Lide med. Når noen av våre lider, lider vi med dem. Vi lider med ved å ta på oss deres lidelse, og dermed gjøre det lettere for den som lider. Dette er noe av det store ved mennesket, nemlig evnen til empati og medlidenhet. Men det betyr at dersom jeg skal lide med min neste, må jeg selv ofre noe. Det er bare at vi liker ikke offer. Og her er vi i ferd med å miste oss selv. For vi har flyttet kjærlighet fra å handle om offer til å handle om nytelse.

Nettopp derfor makter vi heller ikke tanken på å lide med. Ole Torp kunne faktisk vise til en anonym innringer som sa det rett ut; «Det er viktig å få frem pårørende-perspektivet. Det tar på for pårørende å pleie langvarig syke som ønsker å dø, og det tar lang tid å komme seg etter en slik situasjon.» Så er det altså et argument for å drepe den syke at jeg som den nærmeste må ofre av meg selv og lide med. Offer er ikke lenger kjærlighet. Det er faktisk blitt en plage.

Vi feiler når vi i barmhjertighetens navn dreper. Samfunnet vårt må møte lidelse med en forståelse av at det er normalt. Som den barmhjertige samaritan må vi lindre, trøste og lide med. Dødsengelen er ikke barmhjertig. Den gjør bare det eneste den kan – den dreper.

Statlig eierskap

Etter at Regjeringen har vedtatt at staten skal selge seg ut av en rekke bedrifter, deriblant Flytoget, har vi hatt en lang debatt om statlig eierskap. Senterpartiets Geir Pollestad lovet kamp for å beholde Flytoget, og Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre uttalte til dn.no 29.07.2014, etter at Regjeringens eierskapsmelding ble lagt frem; «Det ser ut som om regjeringen er mer drevet av ideologiske hensyn når de ønsker å kvitte seg med statlig eierskap, enn av forretningsmessige og strategiske motiver.»

Hva er egentlig statlig eierskap?
Alle som er eiere i et selskap er, normalt, medlem i generalforsamlingen, og det er denne som velger styret for selskapet. Ved statlig eierskap, er det staten direkte som eier alle eller majoriteten av aksjene i et selskap. Det vil da være næringsdepartementet og næringsministeren som representerer staten i generalforsamlingen. I Norge eier staten over 35 prosent av verdiene på Oslo Børs. Ingen andre land vi kan sammenligne oss med har en tilsvarende andel. Hvorfor er det da slik i Norge? Det er det faktisk ingen som vet. Det har bare utviklet seg slik, men uten at det finnes en gjennomtenkt begrunnelse. Resultatet er en pragmatisk holdning der det statlige eierskapet tas for gitt. Noe Gahr-Støre faktisk også sier selv til dn.no.

Men spørsmålet om hvorfor det er blitt slik er ikke uvesentlig. Enten staten kjøper seg direkte inn i selskaper eller selv etablerer selskaper gjøres dette med begrunnelser. I de tilfeller hvor staten etablerer selskaper av samfunnsmessige hensyn, hvor etableringen har f. eks. sikkerhetsmessig betydning, betydning for infrastruktur eller lignende, er dette i utgangspunktet uproblematisk. Men kommersielle selskaper som konkurrerer om kunder i et åpent marked, bør ha private eiere. Staten bør ikke komme i en posisjon hvor den gjennom sine selskaper konkurrer med selskaper eid av sine egne innbyggere. Det skaper uheldig dobbeltrolle. Det er derfor en god ordning at den som regulerer et marked ikke selv er aktør i markedet, men overlater det til private eiere, som har betydelig høyere motivasjon for å drive frem utvikling og verdiskapning enn det staten har. Nettopp fordi private eiere har egeninteresser i økt verdiskapning på en helt annen måte enn staten. Det er også åpenbart et problem dersom staten må trå til med etableringer i et marked fordi det ikke finnes privat initiativ. Privat eierskap har alltid vært en av nøkkelfaktorene og grunnpilarene for utviklingen av vår vestlige velstand. Kapitalismen og privat eierskap driver frem utvikling og verdiskaping.

Staten som aktiv eier
Mange vil hevde at det er umulig med staten som en aktiv eier, rett og slett fordi staten ofte vil måtte ta hensyn som ikke er forenelig med aktivt eierskap og forretningsmessig drift. Eksempel på slike hensyn kan være regionale hensyn med tanke på plassering av bedriften eller hensynet til ansatte og arbeidsmarkedet i et bestemt område. La oss si at en statlig eid bedrift går med store underskudd, og det er nødvendig å reorganisere bedriften, si opp flere ansatte og slanke driften. Staten står da i en skvis mellom det forretningsmessig riktige for bedriften, og det samfunnsmessige for lokalmiljøet som mister mange arbeidsplasser. Problemet er at slike hensyn og vurderinger også gir uheldige dobbeltroller som vanskeliggjør konkurranse og hindrer nyetableringer.

En innvendig fra de som støtter statlig eierskap er at utenlandske eiere kommer inn og overtar norske selskaper. Men er det problematisk med utenlandske kapital? Har det betydning for meg om det er kinesere som eier Flytoget når jeg skal til Gardermoen? Nei, selvfølgelig ikke. Utenlandsk kapital har alltid vært viktig for etablering og utvikling av norsk næringsliv, og her kan vi spesielt nevne oljenæringen. Hvem var det som fant olje på norsk sokkel? Det var ikke et norsk selskap. Utenlandske selskaper og utenlandsk kapital har vært svært viktig for utviklingen av norsk petroleumsvirksomhet.

Når det gjelder Flytoget er det likevel riktig å si at det på ett tidspunkt har vært riktig av staten å være eier i Flytoget AS; ved oppstart. Da ingen trodde på det. Da var det viktig at staten etablerte selskapet, med den begrunnelse at man mente at Flytoget hadde en samfunnsnyttig viktig oppgave, som del av vår infrastruktur. Uten staten som etablerer, hadde neppe Flytoget sett dagens lys. Nå derimot, er Flytoget en suksess. Da er det helt riktig av staten å selge seg ut. Private kapital kommer inn og overtar videre drift og utvikling.

Så kan man innvende at det må da være riktig av staten å eie et selskap som tjener penger. Det bidrar jo til statskassen? Men en slik begrunnelse blir feil. For det første er det ikke et argument at staten skal eie et selskap fordi det tjener penger, og på den måten bidrar i statskassen. Det må jo bety at staten burde eie alle bedrifter som tjener penger. For ikke å snakke om hva det betyr for eventuelle bedrifter som ikke tjener penger. Skal staten automatisk da kvitte seg med dem? Hva da om det finnes samfunnsmessige forhold som gjør det riktig av staten å være eier?

For det andre skal ikke staten tjene penger gjennom å være en aktiv eier i næringslivet, og dermed ha en rolle i de markedene den selv kontrollerer. Den skal tjene penger gjennom skatter og avgifter som kommer fra næringsvirksomhet. Akkurat som det er gjort i oljesektoren, hvor beskatningen har gitt Norge enorme inntekter. Her vil kanskje noen innvende at Oljefondet investerer for å tjene penger. Men det blir noe helt annet. Oljefondet er vår bankkonto. Den må plasseres et sted med tanke på langsiktig avkastning. Oljefondet vekter mulig avkastning mot mulig risiko for alle sine investeringer. Samfunnsmessige hensyn, utover etiske dilemmaer, som eventuelt måtte være viktigere enn positiv avkastning tas det ikke hensyn til. Oljefondet er i utgangspunktet ikke en aktiv eier i sine investeringer hvor de utgjør generalforsamlingen, slik næringsministeren er det i statlige selskaper, og følgelig står for valget av styret. Det blir derfor ikke sammenlignbart.

Det kan godt være at statlig eierskap gir oss en følelse av at selskapene er «våre». Men det blir bare føleri. Oljefondet eier bygg i Regent Street, men det betyr da ikke noe for hverken oss eller engelskmennene. Regent Street er da ikke «vår» mer enn den er engelsk. Det er nemlig ikke slik det fungerer.

Den kristne moral er god

Da Olav den Hellige innførte kristendommen for 1000 år siden var det fordi han mente at den kristne moral var god. Kristendommen gav individet egenverdi. Den tok derfor et oppgjør med datidens kultur hvor slaver var naturlig, og ættens ære gikk foran individet.

Siden den gang har Norge vært et kristent land, og i flere hundreår har vi i liten grad måttet forsvare den kristne tro og moral. Men i de siste tiår har moralen blitt utfordret. Liberale og sekulære krefter har særlig utfordret det kristne menneskesynet. Resultatet er blant annet en abortlov og en ekteskapslov, for å nevne noen, som ikke stemmer overens med det kristne menneskesynet. Spørsmålet blir jo da hvorfor vi kristne ikke har maktet å forsvare vår kristne moral? Jeg mener det skyldes hovedsakelig to forhold.

For det første har vi i mange generasjoner tilbake, ikke behøvd å forsvare den. Det har vært tilstrekkelig å vite at det er sant, og at det stemmer overens med Bibelen.

Når vi nå så kraftig blir utfordret, må vi imidlertid i mye større grad kunne forsvare moralen med argumenter som har solid forankring i ideologisk tenkning. For å si det enkelt; Dersom vi mener at vår moral er god, må vi kunne si hvorfor! Jeg har i tidligere innlegg sagt at moralen kommer fra Gud selv. I konservative kretser har dette vært avgjørende, men det har også vært nok når vi skal begrunne den. Problemet er bare at overfor et sekulært samfunn, liberale eller ateister så holder ikke dette. Det avvises enkelt. Vi må derfor i mye større grad kunne begrunne moralen som god, med argumenter som er ideologisk forankret, og som støtter og underbygges av et menneskesyn.

For det andre har det å gjøre med hvordan kristen moral er utfordret konkret. Siden kristendommen ble innført har moralen vært begrunnet i sannhet, fornuft og årsak. Nå beveger samfunnet seg mot en moral som er begrunnet i følelser. Pendelen har svinget så langt at individet selv avgjør hva som er riktig og galt. Basert på følelser der og da.

Francis Scheaffer sier det slik i sin bok «Escape from reason» (1968)

«Sannhet har alltid vært basert på fornuft. Nå er hva vi føler den sanneste kilde til virkeligheten.»

Problemet med en moral begrunnet i følelser er at vi ikke er i stand til hverken å forstå eller leve med lidelse. Som Scheaffer sier, møter vi enorme eksistensielle problemer som angst, fortvilelse og meningsløshet. Derfor går vi langt for å utrydde all lidelse. Ja, vi er faktisk villige til å gå så langt at vi tar liv for å kvitte oss med lidelsen. Siden vi ikke er i stand til å leve med den er jo det egentlig naturlig.

Men lidelsen er en del av livet. Faktisk er det bare kristendommen som har svar på lidelsen. Bare kristendommen kan forklare at lidelsen er baksiden av kjærligheten. Den treenige Gud gav fra seg sin allmakt i det at han gav menneskene muligheten til å velge å elske han, eller å velge han bort. Lidelsen av å bli valgt bort er prisen for muligheten til å bli elsket. Og for å gjenopprette relasjonen med oss mennesker var Jesus Kristus villig til å lide og dø, ved å ta den straffen vi skulle hatt. Lidelsen var uunngåelig for å gjenopprette relasjonen. Men han gjorde det. Han valgte lidelsen.

Et samfunn som ikke forstår lidelse, og dermed innser at det er en del av livet vil få store problemer slik Scheaffer sier. Men når vi kristne forsøker å argumentere for vår moral på samme måte, ut fra følelser trumfes vi enkelt. Som da KrF valgte å si at debatten om reservasjonsrett for fastleger ikke handlet om abort, men om legenes rett til å ha en samvittighet, var det en argumentasjon hvor det nettopp var følelsene som avgjorde. Reservasjonsretten skulle ikke beholdes fordi moralen sier oss at abort er galt, men fordi hver lege har en følelse av at det er galt. Legenes følte lidelse ble derfor enkelt satt opp mot, og trumfet av kvinnenes følte lidelse. Sjakkmatt!

En moral som bygger på følelser forsøker nettopp å utrydde lidelsen. Problemet er bare at grensen for når det ikke er mulig å ta lidelsen bort blir utydelig. Rett og slett fordi lidelse settes opp mot lidelse. Eksempler på det er abort og eutanasi. Resultatet er ikke pent. For min ektefølte lidelse kan føre til at ditt liv må krenkes, for at jeg skal ha det godt. Om min lidelse er større enn din, så er det du som taper.

Den kristne moral er god. Den bygger på sannhet og fornuft. Derfor kan vi, og må vi forsvare den.